And nothing seems to happen

Vel, da sitter jeg her igjen, og prøver å finne noe å skrive om. Etter jeg kom hjem fra sykehuset har dagene vært ganske begivenhetsløse, siden jeg er rimelig hjelpeløs og ikke klarer å gjøre særlig mye. Dagene går for det meste med til å sitte i godstolen i stua med foten på en fotskammel og se på tv. Skulle ønske favorittseriene mine hadde maraton...vanskelig å finne noe bra å se på tv hele dagen gjennom.

Det begynner å bli litt lettere å bevege seg rundt i huset, selv om det fortsatt er utrolig slitsomt og til tider ganske utfordrende. Det er tungt å gå på krykker, og vanskelig å venne seg til at jeg ikke kan belaste det ene benet i det heletatt, og det er også vanskelig å venne seg til den ekstra vekten gipsen gir det skadde benet. Men jeg ser lyst på det, hver dag greier jeg nye ting, og jeg kan faktisk kjenne at musklene mine blir sterkere for hver dag som går, slik at jeg ikke blir like sliten som før av å gjøre forskjellige ting. I går klarte jeg å gå ned til farmor, som bor i en leilighet i underetasjen av huset, og spiste middag der. Det var virkelig slitsomt, og skummelt også, å bevege seg ute med krykkene. Ikke nok med at det var snø og litt småsleipt, men det er også bakke ned til farmor, slik at jeg ikke kan svinge meg slik jeg gjør inne, så derfor var det også mye tyngre å gå nedoverbakke. Det var derimot enda tyngre å gå opp bakken da jeg skulle hjem igjen, og jeg var så sliten at jeg ikke var sikker på om jeg kom til å klare å hoppe opp trappa til inngangsdøra vår. Men jeg klarte å mobilisere styrke til å komme meg inn, og det var utrolig deilig å dumpe ned i stolen og hvile litt etterpå! Dette var en liten ting, men en stor seier å klare å gjøre det. Idag klarte jeg å lage min egen kaffe latte på kjøkkenet, og trengte bare hjelp til å bære den med meg inn til stua.

Dette er småting jeg tidligere har tatt for gitt at jeg klarte å gjøre, men etter jeg brakk benet så skjønner jeg at jeg faktisk har vært heldig som har klart å gjøre alt selv tidligere, og at jeg er heldig som kommer til å klare å gjøre det i fremtiden også - fordi jeg er så heldig at alle skruene i benet kommer til å gjøre meg nesten like god som ny igjen. For hver ting jeg klarer å gjøre selv, kjenner jeg en følelse av seier. Jeg kommer nok ikke til å ta ting for gitt så lett med det første, jeg kommer til å være takknemlig for det jeg klarer selv, og takknemlig for at jeg har en så utrolig fantastisk familie som hjelper meg med det jeg ikke klarer.

I kveld kommer kusina mi, Marthe, på besøk for å se film og være sammen med meg noen timer, siden mamma og pappa skal hjelpe til på et arrangement i samfunnshuset her på Namdalseid. Gleder meg til hun kommer, det er alltid så koselig å være sammen med henne:)


Marthe og meg <3

Ha en fin lørdagskveld folkens, så blogges vi senere! :)

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits